tirsdag 9. oktober 2012

Sovereign

Våkne. Hvor er jeg, åja - det er morgen nå. Jeg har ikke cardiganen på meg feil vei. Jeg har ikke noen cardigan på meg i det hele tatt. Teit drøm. Nå skal det dusjes. Vent litt. Høst!


Det er alltid like gøy å slenge beina utenfor sengekanten for deretter å sikte seg inn på baderommet, når beina - gjennom noen få timers hvile - tror at de tar sine første skritt igjen. Som en stolt og fornøyd beibi, deiser jeg fremover med myke dog ustabile skritt. Bare jeg ikker treffe dørkarmen på vei inn til badet, i så fall tar jeg det som dagens første seier.

Det er ca. 45 minutter til dagens første forelesning starter, så etter litt om og men klarte jeg omsider å både dusje, kle meg og lage en ålreit frokost. Fornøyd med den.


I dag skal jeg finpusse litt på portprøven, skrev den heldigvis ferdig i går(rett før klokken 17, som var målet) - så i dag skal jeg sørge for at den blir helt perfekt. Jeg er veldig spent på tilbakemelding, det er helt sikkert.
Videre blir det trening, har følt meg relativt dårlig den siste tiden - så har vært en del turer hos legen. Alt virker greit så langt, men kan ikke senke skuldrene helt før jeg får svar på blodprøvene. Forhåpentligvis var det nada, et virus eller noe annet tøys - så jeg kan komme i gang med treningen 100% igjen.

Gleder meg!


Peace off!


mandag 8. oktober 2012

Heltemot og mat

Dagens dilemma: kjører vi rundstykke til dagens suppe? Bring it on, sier jeg bare!

Plutselig befinner vi oss i kantinen på universitetet igjen, hvor portprøven lirer av seg bemerkninger i hytt og gevær - og jeg vet at den eneste måten å få den til å klappe igjen kakehullet på, blir gjennom et listig fingerspill over laptopens tangenter. Dog er ikke dette dagens største oppgave, åhå neida du - i dag så blir heltemotet testet av en rund liten sak som har parkert fua si på en serviett. "So what?" vil vel de fleste si i en slik situasjon, men det har seg nemlig slik at jeg lider av "hva er det egentlig jeg ikke tåler" allergien. Du lurer kanskje på hva i alle dager dette er for noe, men jeg vet egentlig ikke helt selv. 

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt mye vondt i mageregionen. Ikke helt sykt intense smerter altså, nærmere ubehag enn noe annet. Sansynligheten for at jeg er allergisk mot noe er relativt stor, men jeg har aldri rotet meg til å sjekke hva det kan være. Jeg har heller testet ut litt selv, og kommet frem til noen matvarer jeg like så greit kan holde meg unna. Melk, gjær og sukker er noen av de tingene jeg har oftest reagert på - egg like så. Juice har også vist jeg å være en røver mot magen, så nå har jeg bestemt meg for å kutte det også. Ikke det at jeg VET hva jeg ikke tåler, men det får jeg leve med litt til.

Fra våren av fulgte jeg en selvkomponert diett, hvor jeg hadde som formål å ta av meg mest mulig fett(det rimte, så da må det jo være sant) - for så å være mest mulig markert til sommeren. Jeg ble veldig fornøyd med resultatet, og kommer helt sikkert til å bruke den samme dietten igjen neste år. Har aldri vært noen fan av å løpe/trene kardio(litt dårlige knær har sin del av skylden der), så da passet det fint med en diett som økte styrken min, samtidig som den tok av fettet. Litt av sjarmen med treningen er jo å nå mål og oppnå de resultatene man i utgangspunktet er ute etter.

Det morsomme med denne dietten, og hele poenget med at jeg nevnte den, var at jeg ikke fikk vondt i magen at all av å bruke den. Det ble stort sett carbs i form av salat og grønnsaker, proteiner ala fisk, fugl og storfe samt fett fra nøtter og annet kos. Ris, poteter, brød og pasta holdt jeg meg langt unna, i tillegg til sjokolade og potetgull. Mulig jeg må få testa meg en vakker dag, men det får da være grenser på hvor mye man skal tillate seg. Kan helt sikkert flekke frem dietten hvis noen skulle være interessert i den, just let me know!

Det som hadde vært ideelt(og som sansynligvis ville spart meg og mange andre fra unødvendige magesmerter), ville vært hvis det hadde vært større fokus på nettopp dette med mat i både skole og andre offentlige sektorer. Det er alt for mange barn, ungdommer, voksne og gamle som går rundt med smerter som oppstår fra maten de spiser - uten at de i det hele tatt vet hvorfor, eller forstår at det de spiser har en innvirkning på hvordan de fungerer i hverdagen. Heldigvis er det stadig flere som sperrer øynene opp når det gjelder "vanlig norsk husmannskost", og hvor lite sundt dette faktisk er for dagens statiske menneske. Desverre oppstår det stadig større motstand mot nettopp dette, hvor ordet "hysteri" tar alt for stor plass. Bare fordi man ikke vil spise kjøttkaker i brun saus, med poteter og ertestuing - fordi man kanskje ikke føler seg så alt for god i kroppen/magen etterpå - så er man hysterisk. Man er ikke det. Langt derifra.

Spør du meg, så hadde jeg mer enn gjerne støttet et forslag om å innføre et kurs i kosthold; både for barn og foreldre - så tidlig i skolesystemet som mulig. Kanskje hadde flere lass med barn fått mer ut av skolegangen på grunn av dette. Kanskje det pizzastykket og den sjokolademilkshaken de har fått med seg hjemmefra, fører til at et barn er utagerende eller ikke klarer å konsentrere seg? Kanskje det at et barn sliter med fordøyelsen eller magesmerter, kommer fra maten han eller hun spiser og fører til at han eller hun blir utagerende - ikke at eleven er "vanskelig" fordi den rett og slett føler for det? Hvor mange barn er det egentlig som blir rammet av dette? Når skal man egentlig få en orden på dette? Er det riktig slik det er nå?

Hva mener dere?

Men nå får jeg sette motet mitt to the test, og kaste meg over både rundstykke og portprøve - shit, føler meg bra crazy i dag ja! Satser på at farrisen tar ansvar hvis det skulle skje meg noe.

Peace off!


søndag 7. oktober 2012

Eveningstride

På vei inn i solnedgangen for å lage tidenes taco!

Sunday is funday!

Etter en fenomenal uke finner man seg selv plutselig på stamstedet sitt - ei flott lita snelle av en kafé sammen med sine nærmeste venner, en laptop og årets første portprøve.


Denne uken har gått så alt for fort. Arbeidet som tillitsvalgt, student og musketer har krevd sin bit av kaken. Onsdag ledet ann denne stjernespekkede uken, med et kafébesøk med en av skolens fremste professorer. På fredag ble min 25-årsdag feiret med musketerene - hvor gjesterollene først og fremst ble fylt i form av en heseblesende frokost, et fantastisk stykke kake, noen frekkaser av noen nye sko - og kanskje mitt livs beste sigar. For en dag!
Happy birthday to me!

Så langt har fire timer blitt anvendt effektivt til den stemningsfylte rytmen som strømmer silkemykt ut av kaféens lydanlegg. Portprøven har tatt form, og jeg begynner å nærme meg et resultat jeg kan være fornøyd med. Er det noen sak!

Peace off!






lørdag 29. september 2012

Frokost, følelser og Knopfler

Når man først skal trå til med en skikkelig frokost, ja - da synes jeg det hører til å gjøre det ordentlig. Greit nok, jeg kunne laget noe litt mer avansert enn laktosefri yoghurt med musli og eplesyltetøy - eskortert av en veldig ålreit mango og en rykende fersk kopp med sort kaffe - men akkurat i dag så var dette, uten tvil, en suksé i mine øyne. Drysser man litt Knopfler over det hele, ja - så opplever man fort en kulinarisk opplevelse man sent vil glemme!

Apropo Knopfler, bare sånn helt ut av det blå, så må jeg innrømme at jeg er relativt betatt. I min barndom hørte jeg jo mange av sangene til 'straits, men av en eller annen mystisk grunn utforsket jeg aldri brødrene videre i voksen alder. Her har jeg veldig lyst til å skrive at det er trist, men det blir dog et noe ambivalent forhold til nettopp dette - for å oppdage noe du virkelig liker nå, i akkurat dette øyeblikket, gjør det jo langt mer spennende enn om du har vært en fan for alltid. En åpenbaring rett og slett, hvis det er lov å si.

For alt jeg vet, så kan nettopp dette glorifiserte møtet med en gammel bekjent - være forsterket av det faktum at jeg ikke lenger er noen aktiv snusmumrikk. Jeg la det rett og slett på hylla, som man sier, og godt er det. Det var på tide. For å være en av de kuleste kule, så begynte jeg med sigaretter i en alder av 13. Shit, det høres verre ut enn det virker i mitt hode. Jaja. I alle fall gikk jeg over til snus i militæret. Det var ikke rom for folk som røyket der, men snusing var så og si obligatorisk. Er med på alt jeg, tenkte jeg til meg selv, og siden den snøfylte dagen i februar 2007 har jeg snust. Men nå er det nok, nå får man gå 100 prosent inn i tanken: "kroppen er et tempel", for tette blodårer og dårlig ånde ekke no for meg!

Uansett så har denne snusfrie uka vært noe spesiell. Jeg er nemlig et følelsesmenneske, det vil si at alt jeg gjør, alle mine tanker og alle mine handlinger - baseres, styres og drives av følelser. Noen ganger er det umåtelig vondt å være slik, andre ganger er det så deilig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Når det er positivt, så kan jeg føle meg helt alene og fri i verden, svevende midt i solens varme og himmelske lys - hvor brystet fylles opp av en energi og en glød som ikke kan måles i ord og uttrykk. Når det er negativt derimot, er jeg fanget i et sort lite hull - dypt inne i jordens mørkeste indre, hvor jeg reflekterer og anerkjenner at jeg fortjener å være nettopp der. Sykt.

Det jeg skal frem til med nettopp dette, er at følelsene har blitt forsterket i en relativt stor grad etter at jeg gav opp treningen frem til NM i snusing. Følelsene mine har gått helt av skaftet, og da jeg hørte Romeo and Juliet av 'straits for første gang for noen dager siden, så slet jeg både fysisk og psykisk med å holde tilbake tårene. Ikke fordi jeg var lei meg, ikke fordi jeg var glad - men rett og slett fordi melodien, stemmen, sangen og rytmen snakket til meg på et rent følelsesmessig nivå. Minner, glede, sorg - takknemlighet for livet, kjærlighet, duft og tårer. Det var en eksplosjon av alt jeg er glad i og alt som gjør meg trist på en og samme gang! For en opplevelse. Nå klarer jeg ikke å høre mer enn halvparten av sangen før jeg må skru den av. Det blir bare alt for mye. Men herre, for en sang!

Men nå viser det seg at jeg må ut på polferd, det er jo tross alt lørdag - og jeg er jo student!

Peace off!

fredag 28. september 2012

Billedspråket, dobbel americano og fredag

Det er få ting som slår en tur i skolekantinen når man skal forberede seg på neste ukes portprøve. Noe som, for meg, blir mer enn bare en helt vanlig introduksjon til prøvesystemet i studentlivet. Det er mer som en ruvende og sperret port, som nærmest står der og håner meg - kun ved sin eksistens. Jeg vet at dette er den første av mange som vokter mine drømmer, og åpne dem alle - det skal jeg.

De siste årene, nærmere bestemt det herrens år; 2009, har jeg som videregående "drop out" - kjempet min vei gjennom fylkesmenn, rådgivere og pessimister - for så omsider tre tilbake inn i det norske skolesystemet. Hadde jeg sagt at det ikke har preget meg de siste årene, så ville jeg ikke vært spesielt ærlig. Jeg har heller ikke latt det, på noen måte, hindre meg. Det lærer man jo allerede i barndommen, at uansett hvor mange stoler og krakker livet slenger i trynet på deg, så må du bare le litt mens du reiser deg opp igjen og trasker videre.

Dog har hele seansen vært en strevsom "uphill battle"(som det så fint heter på fagspråket), for det arter seg nemlig slik at når man først ER ute av skolesystemet - så må du ikke tro at veien tilbake blir noen dans på hverken roser eller tulipaner! DU har tatt et bevisst valg og det er DIN egen skyld at de gamle(fossiler, etter min mening) papirene dine kanskje ikke gjennspeiler et mer voksent og motivert individ. Du har tenkt til å klare deg uten utdannelse du, så fint for deg - good riddance.

Men dette kan jeg strengt talt komme tilbake til senere. I dag er det jo det poetiske billedspråket(og ikke minst en dobbel americano) som skal prioriteres og nytes!

Som de sier i diverse moteriktige land: Peace off!